"Gruer meg til skolen begynner..."

Sommerferien burde være en deilig pause fra skolehverdagen. En tid hvor barna kan gjøre det de vil, spise en is eller to hver dag, sove lenge, leke og henge med venner..

Dessverre er ferien for noen barn bare en pause og mulighet for å puste, det betyr at de slipper alt det vonde de opplever på skolen. For nettopp disse barna gleder seg ikke til skolen starter- tvert i mot så er det nå de begynner å grue seg til skolestart…

Det finnes mange ulike rapporter som forsøker å kartlegge barn og unges psykiske helse. Her blir barnas svar på ulike spørsmål og hvordan de opplever sin hverdag, både hjemme og på skolen. De blir kortet ned og til slutt blir hvert enkelt barn et tall i en måling, i nok en rapport. Barn og unge forteller om:

• Søvnproblemer

• Manglende eller økende appetitt.

• Motorisk uro

• Fysiske symptomer som mageknip

• Følelsen av håpløshet

• Greier ikke glede seg over ting de tidligere har hatt glede av

• Trekker seg tilbake fra det sosiale

Jeg er helt enig at vi må bruke midler på å kartlegge, men vi må også få gjort noe FOR de barna som opplever sin hverdag som vanskelig. Det behøver ikke nødvendigvis være de store tingene som skal til for at et barn skal få en bedre hverdag. Jeg tror også at hjelpen vi vil prøve å gi de, skal oppleves som HJELP - ikke på en måte som forsterker for barna at det er noe “galt” eller “annerledes” ved de. Hjelpen skal være at barna får styrket sin tro på seg selv og kjenne at de er verdifull - og trengs akkurat fordi de er den de er. Vi må rett og slett styrke barnas selvfølelse, selvtillit - slik at de blir i stand til å kjenne på at tilhører noe, at de er viktig og trengs i felleskapet i klasserommet, i fritidsaktivitetene, med vennene, i hjemmet - i verden!

Kan det være at vi vil beskytte barna våre for alt det vonde, at vi fratar de muligheten til å stå i og gå gjennom vanskelige perioder på egenhånd?

Dette spørsmålet dukket opp i sommer når jeg diskuterte dette temaet med barn og unges psykiske helse. Det er jo helt klart noe i dette, for det å se at barna har det vondt og går gjennom perioder som er forferdelig vanskelig, er jo noe av det vondeste en mamma eller pappa kan observere fra sidelinjen. Fordi det oppleves nemlig ikke fra innsiden, det går helt inn i hjertet, fordi en du elsker høyere enn noe annet har det så vondt. Det kan jeg selv skrive under på. Det er da du forstår hvor mye du er i stand til å mobilisere og hvor mye styrke du har på innsiden. Selv om det er vondt å være vitne til. At barnet ditt har det vanskelig og opplever sin hverdag som vanskelig.

Tror vi som voksne rollemodeller må tørre å vise vår egen sårbarhet, at vi også opplever perioder som vanskelig og tungt. At vi tørr å vise følelsene våre. Det at vi tørr å gråte, innrømme når vi har gjort en feil - og ikke minst ber om unnskyldning til de vi har gjort feil mot. Forklare og fortelle barna våre om våre eller andres opplevelser fra livet. Da handler det om å tørre å snakke åpent - ikke være redd for å snakke om det som er eller har vært vanskelig. Stille oss tilgjengelig for at spørsmål kan dukke opp, som kanskje vi voksne også synes det kan være vanskelig å gi svar på. Da kan vi si nettopp det:

Vet du, det synes jeg kan være vanskelig å gi svar på! Hva tenker du om det? Hvordan føler du det på innsiden når vi snakker om dette?

Når jeg jobber med barn og ungdom så er stikkord:

TID - TILLIT - ÅPENHET

Jeg bruker tid sammen med de, gjerne hjemme eller utendørs hvor vi gjerne bruker kroppen aktivt mens vi jobber oss gjennom det de opplever som vanskelig. Jeg møter barna på deres arena. Det å lære barna egne strategier på hvordan de kan løse og håndtere seg selv i eget liv gir de mulighet til å oppleve mestring. Samtidig er foreldrene med i prosessen og de kan få innspill på alternative måter å møte barnet sitt på. Hvordan de kan nå inn ved å kanskje endre noe i sin måte å kommunisere på - som gir barnet en større tro på seg selv fra innsiden og troen på at de kan få ting til! Jeg følger tett opp både barn og foreldrene på telefon mellom våre fysiske treff. Fordi det er når hverdagen skjer hjemme - at man kan trenge en tips eller innspill på en situasjon man står fast i. Foreldrene jeg samarbeider med gir uttrykk for at de ikke føler seg helt alene - og at det er godt å kunne ringe hvis det er noe de føler de vil snakke om underveis.

Det handler om et samarbeid - for at barnet skal få en bedre hverdag og liv!

Kjenner du at dette treffer deg?

Gir barnet ditt uttrykk for at det gruer seg til skolestart?

Har barnet ditt det vanskelig?

Synes du det er vanskelig å vite hvordan du skal hjelpe?

Du kjenner barnet ditt aller best - så følg magefølelsen og gjør noe med det!

Ta kontakt med meg for en uforpliktende samtale, så kan vi i felleskap finne en måte å styrke barnet ditt og dere som FAMILIE.

https://hverdagscoach.no/familien-i-hverdagen

https://hverdagscoach.no/ungdommens-hverdag

Hverdagscoach Anneli