"Jeg er tjukk...se på magen min da!"

Presset for hvordan vi skal se ut har kanskje aldri vært sterkere?

Vi får bilder fra alle kanaler med bilder av hud, kropp, kosthold i alle medier med mennesker som har store smil om munnen. Tynne jenter med markerte muskler, perfekt hår og sminke og gutter med store muskler og kule klær. Mediene skriver med store overskrifter “Finn din drømme kropp”, “Gå ned i vekt på 1-2-3”, “Spis riktig og tren mindre”. Alt dette er med på å treffe noe i oss, et sårt punkt. Er vi ikke bra nok om vi har noen kilo ekstra? Må musklene være tydelige og markerte, gjerne med en six-pack? Må vi se sånn og sånn ut for å være lykkelig og vellykket, og mest av alt for å bli akseptert av andre?

Hva ligger bak bildene og smilene? Er alle så lykkelige som de ser ut?

Jeg vet godt om dette presset siden jeg selv har slitt med spiseforstyrrelser som startet på ungdomsskolen. Jeg har vært jenta som var glad i mat og hadde litt ekstra på kroppen. Jeg kan se nå at jeg på ingen måte var overvektig, men følelsen av å ikke være som “alle” andre var sterk. Jeg fikk noen kommentarer om vekten mot slutten av barneskolen, som jeg tok til meg og lagret i meg selv. De kommentarene passet godt sammen med hvordan jeg så på meg selv, og fokuset på at jeg ville bli tynnere ble sterkere og sterkere. Jeg var aktiv i den lokale svømmeklubben. Idretten startet med lek og glede, og som de fleste idretter blir fokuset mer og mer rettet mot prestasjon. Ungdomsskolen bød på mer fokus på klær og hvordan vi skulle se ut på utsiden - følte jeg. Markeringene på hvem som var kule og “innafor” og de som ikke var det ble mye mer tydelig. For meg var det når dette startet. Jeg ble mer og mer fokusert på maten jeg spiste. Jeg kuttet ut alt som var “usunt” og spiste kun det som var “sunt”. Siden jeg trente flere ganger i uken, begynte kiloene raskt å renne av. Midt oppi alt kaoset så var det en fornuft i hodet mitt som sa at jeg måtte spise, for å ha overskuddet til treningen. Men grensen til å spise nok ble tynnere og tynnere, og det ble jeg også. Jeg husker jeg besvimte i bassenget under en trening, og ble dratt opp på land. Det var mange faktorer i livet mitt som gjorde at jeg ikke kjente på en indre trygghet og at jeg var god nok som jeg var det skjønner jeg nå. Men som ungdom trodde jeg at bare jeg ble tynn og som “alle” andre så ble jeg glad og kunne stråle av lykke fra innsiden og ut til verden. Men jeg ble ikke lykkeligere, men jeg ble mer akseptert. Fikk tilbakemeldinger på hvordan jeg så ut, på utsiden. Ingen kunne se hvor ulykkelig jeg var på innsiden.

Det jeg manglet var selvfølelse - den indre følelsen av at jeg er verdifull for den jeg ER, ikke for hvordan jeg SER ut. Når man har fått et usunt forhold til egen kropp og mat, så er det en lang vei å gå for å bli “frisk”. Det handler om å akseptere den vi er, hvordan kroppen vår ser ut og bli venn med oss selv. Slutte med å jobbe “mot” oss selv og straffe kroppen med for lite mat, overspising, knallhardt regime på trening og kosthold. Det handler om å finne en GOD balanse for hva som fungerer for deg og din kropp. Bygge selvfølelse og selvtillit, og gi deg selv omsorg og egenkjærlighet.

Jeg kjenner ei jente på 11 år. Ei jente som minner om meg selv i den alderen. Ei jente som har et stort hjerte og er sensitiv og som er kritisk til hvordan hun ser ut. Hun får stadige kommentarer på skolen som stikker henne rett i hjertet. Som hun tar med seg hjem etter skolen med tårer i øynene, og som må trøstes av mammaen sin de dagene det gjør mest vondt og hun greier å åpne opp for hva som har blitt sagt på skolen. Jeg blir både rasende og dypt fortvilet når jeg overhørte hun si “…men det stemmer jo mamma…jeg er tjukk..se på magen min da!”

Jeg spurte min eldste sønn på 15 år om dette med kropp og fokuset de har på det blant de han er sammen med. Jeg som mamma er selvfølgelig inhabil på hvordan jeg ser på han, men han er en HERLIG gutt med en normal kropp, som trener 3 ganger i uken på et treningssenter. Han svar var : “Mamma når du begynner å trene så blir det alltid noe vi ønsker å endre på og som ikke er PERFEKT!”

Perfekt?! Hva er det?

Det skal ikke være sånn! Det handler om hva vi har på innsiden og hva vi kan gi til omverden når vi har det godt i oss selv og føler vi er verdifulle og BRA NOK som vi er. Barn skal ikke bruke barndommen sin på å ikke like og i verste fall “hate” kroppen sin. De skal bruke den - leke - bevege seg - le og føle seg god nok AKKURAT som de er! Og det skal vi voksne også. Vi er jo de som barna våre ser på! De ser hvordan vi ser på oss selv i speilet med kritiske blikk, hvordan vi snakker om oss selv og om hvordan andre mennesker ser ut. Så her må vi legge ansvaret på oss selv. Mennesker påvirker hverandre - så da må vi bruke stemmen vår for å spre budskap som kan styrke mennesker —> ellers blir vi fanget av spiralen hvor vi ALDRI BLIR NOK!

Du er bra nok!

Jeg er bra nok!

Sammen er vi mer en bra nok!

- H V E R D A G S C O A C H - Anneli Amodei

Foto fra rawpixl