«Hun ser jo ikke så syk ut»
Det å leve med helsemessige utfordringer som ikke synes på utsiden er ikke for hvem som helst. Ikke nok med at du har mer enn nok med deg selv, så er det så mange andre som har meninger om deg fra utsiden i tillegg.
Jeg kjenner flere som strever med kroniske sykdommer som ikke synes på utsiden. Noen er uføre og kan ikke jobbe på grunn av helsemessige årsaker, selv om det å jobbe er noe de tidligere har elsket å gjøre. I stedet må de være hjemme og forsøke å gjøre det som kroppen orker å lystre den dagen. Diagnosene / sykdommene disse strever med sees ikke på utsiden, derfor er det kanskje ikke så enkelt for de på utsiden å forstå? Men da må vi tørre å spørre, stille spørsmål til mennesket det gjelder istedenfor å snakke om det når personen ikke er tilstede.
Ei jeg snakket med sa at hun skulle ønske hun hadde hatt en sykdom som folk kjenner til og som synes på utsiden, for da hadde hun blitt møtt på en annen måte av oss på utsiden. Denne jenta sa at dersom hun en dag faktisk klarer å komme seg på butikken, og møter noen hun kjenner og kanskje til og med smiler og sier «Hei!», så er hun redd for hvordan hun oppfattes etterpå. Hun er syk, og føler at hun ikke kan være ute i sola og kanskje smile til de hun møter, og at hun ikke kan være glad for at denne dagen kom hun seg faktisk på utsiden av døren og opp av senga. Det er en stor bragden for denne jenta, som heller burde få lov til å være glad og stolt av dette! I stedet går hun krumrygget inn på butikken, og håper at hun ikke treffer noen hun kjenner. For hun har opplevd så mange ganger at det tiskes og hviskes bak ryggen hennes etterpå. «Jeg møtte henne på butikken…Så ikke syk ut da spørr du meg!». Og hun har ikke krefter til å si ifra selv om hun kanskje mest av alt har lyst å rope “du skulle bare visst hvordan det er resten av timene i hverdagen min!”
Ikke nok med at disse menneskene ikke kan jobbe og være en del av et fellesskap både på arbeidsplassen og kanskje i det sosiale liv, og i tillegg vite at andre har så mange meninger og antakelser rundt deres helse i tillegg. Vi vet IKKE hva som skjer på innsiden av et menneske, vi ser bare et øyeblikk i løpet av en dag på for eksempel et bilde eller et kjapt møte på butikken. Kan vi ikke i stedet si : «Så fint å se deg! Hvordan har du det?» Og være ærlige med at vi ikke forstår, men ønsker å forstå hvordan det er for dette menneske å leve med sine utfordringer. Hvordan vi kanskje kan hjelpe vedkommende for å gjøre hverdagen lettere?
Menneskene jeg jeg har snakket med forteller at de har mistet mange venner i løpet av tiden, som gjør at de lukker seg enda mer og forsvinner mer og mer fra samfunnet. Vi tror vi er så åpne og tolerante, men jeg opplever at vi ikke er det. Disse menneskene jeg snakker om er noen av de sterkeste jeg vet om, selv om de nok ikke føler dette selv. Og stemmene deres er nok ikke like sterke som oss friske, siden de må kjempe med kroppen, tanker og ikke minst følelsene rundt den fysiske og den mentale helsen.
For mennesker trenger mennesker. Mennesker som kan løfte oss når vi ikke greier å løfte oss selv. Mennesker som strekker ut en hånd når noen kanskje har gitt opp. Jeg vil være et slikt menneske jeg, et medmenneske. For jeg vet ikke når jeg kan trenge hjelp selv.
H V E R D A G S C O A C H -
